Den gyldne bønne

Reisebrev fra Italia

Viva Italia 
Elektra Belle Epoque
Den 13. oktober satte vi kursen sørover for å finne ut hvordan det står til med den mørke kaffen i espressoens hjemland, Italia. Vi hadde satt av fire dager og hensikten med turen var å foreta en høyst uvitenskapelig undersøkelse av hvor Norge står generelt og Den Gyldne Bønne spesielt, sammenlignet med et tilfeldig utvalg av serveringssteder i byene Bologna, Cremona og Modena. Dette området i nord-øst, regnes som Italias "spisskammer" og byr på vakker arkitektur samt ufattelig mange fristelser i form av mat og drikke.



Bologna
Den første kvelden gikk vi ut i det gamle sentrum, det var mild luft, lyder, lukter, bord og benker og glade mennesker overalt. Varmt lys strømmet ut fra butikkvinduer og restauranter. Ristorante, trattoria, osteria, prosciutteria osv. og vi forsto raskt at vi hadde påtatt oss et enormt oppdrag. Det var for sent for kaffe, men rett tid til et brett med ost, skinke og oliven og et glass rosso på nærmeste prosciutteria. Som overnattingsted kan vi anbefale Hotellet med det tidsriktige navnet Corona d’Oro. 

Neste morgen fikk vi øye på en Elektra Belle Epoque espressomaskin i kobber og messing i frokostsalen. Når man ser en slik har man ikke noe annet valg enn å bestille en dobbel espresso. Dessverre ble ikke dette den opplevelsen vi hadde håpet på. Espressoen var bitter uten å være søt og den inneholdt for mye vann. Jeg tror ikke det er riktig å skylde på verken maskin eller kaffe, vi fikk nemlig vite at de det var deres andre åpningsdag og servitøren var nok ikke helt trygg på det han serverte.


Faema E61Ute på gaten ble første stopp på Terzi, en liten kaffebar på via Oberdan, samme gate som Hotel Corona d’Oro. Sett utenfra, et ganske uanselig sted som det er fort gjort å gå forbi. Inne var det en lang bardisk med et stort utvalg av kaffe, kaker og kjeks. Bak disken arbeidet tre menn i hvite skjorter og sorte forklær, tilsynelatende uten noe tydelig system. Mot bakveggen hadde de intet mindre enn fire doble kverner (Mahkoenig) med til sammen 8 forskjellige espressotyper. Espressoen ble tilberedt på den klassiske Faema E61 som ser ut som den gjorde da den kom i nettopp 1961. Vi ba om en espresso doppio og jeg antar at vi fikk en miscela, en blanding som representerte husets espresso. Det kom stadig inn nye kunder og servitørene gjorde sitt beste for å henge med, det var derfor ikke anledning stille spørsmål. Espressoen ble servert sammen med et lite glass vann (obligatorisk i Italia, sjelden her hjemme) og vi satte oss ved et bord ute i gaten. Så, hvordan smakte det? Helt ok, absolutt ikke dårlig, men ei heller fantastisk. Det vi la merke til var at kaffen var vesentlig mørkere brent enn det vi er vant til. Selv om dette var en kaffebar og espressoen var 100% arabica var ikke koppen oppsiktsvekkende på noen måte. Når det er sagt så kan det være vi hadde fått en annen opplevelse dersom vi hadde bestilt en av de andre variantene, men i denne sammenhengen er vi ute etter å teste det generelle nivået og ikke spesialitetene. 
Terzi, BolognaVi besøkte også flere andre steder med samme bestilling og fikk alltid en liten kopp med fin crema og et lite glass kaldt vann. Opplevelsen var forbausende lik alle steder, veldig mørk kaffe som etterlater en brent smak. Her og der var det tydelige innslag av Robusta som jeg personlig mener hører hjemme i en god espressoblanding. Med disse tankene i hodet var tiden kommet for en forflytning til neste by. En tilfeldig valgt buss (nr25) førte oss til Bologna Centrale, der vi bordet et tog mot Cremona. 

Cremona
Dette er en mindre by enn Bologna. Byens sentrum er dominert av to store plasser som er omgitt av rådhus, en fantastisk dom og noen ærverdige, gamle banklokaler. Smale gater, klassisk arkitektur og som nevnt en fantastisk dom som virkelig viser kirkens makt og rikdom. Her får man et inntrykk av hva som skremte, irettesatte og interesserte folk i et lite samfunn, lenge før sosiale medier tok over den rollen. Byen er også kjent som hjembyen til Stradivarius og har mange små fiolinverksteder og instrumentutsalg. 
Så til saken, kaffe ble bestilt på et par tilfeldig valgte restauranter, due espressi doppio. Igjen, helt ok, mørk, bitter. På ingen måte dårlig, men heller ikke fantastisk. 

Ristretto Modena

Modena
Modena har et trivelig og oversiktlig sentrum med Duomo di Modena som midtpunkt. Her besøkte vi en liten kaffebar, Ristretto Café som ligger på via Castellaro. De serverte espresso basert på Caffé Borbone fra Napoli. Denne gangen fikk vi en kort espresso (ristretto) med fin Crema, men kanskje enda mørkere brent enn de andre. Den var seig og honningaktig i konsistensen og ga et godt kick. Dette var så langt den beste kaffen på turen.
Modena har et flott matmarked, Mercato Storico Albinelli, som bugner av kjøtt, fisk, ost og grønnsaker. Byen er også kjent for sitt universitet, produksjon av Balsamico de Modena og for sitt trivelige miljø. Vi anbefaler byen og Ristretto Café, endelig fikk vi en anstendig espresso. 

Det er vanskelig å skrive om kaffeopplevelser når det ikke er så mye å skrive om. Det er lettere å skrive om Risotto al Funghi, Tagliatelle Tartuffo, Brunello, Barolo, Taurazi, Parmegiano og alle kjente klassikere. Hvorfor er det slik med kaffe at den ikke får den samme oppmerksomhet og status, verken i Italia eller her hjemme? 
Når jeg skal oppsummere og trekke en høyst uvitenskapelig konklusjon blir det at nivået på de stedene vi besøkte var jevnt over bra, aldri fantastisk, men heller ikke dårlig. Espressoen hadde jevnt over en fin crema og tekstur, men var kortere i koppen og vesentlig mørkere brent enn vi er vant til. Italienere flest er nok vant til å dempe den litt bitre og brente smaken med sukker. Det vi drakk var stort sett blandinger og flere av dem inneholdt Robusta. De ble uten unntak servert sammen et lite glass vann, noe som er behagelig og fornuftig. Konklusjonen blir at det står ganske bra til i Italia og jevnt over bedre enn her hjemme. Vi betalte stort sett mellom 1 og 2Euro for en dobbel espresso så prisnivået er lavere. Det er min oppfatning at prisene er høyere og spennet i kvalitet større i Norge. Sannsynligheten for å bli veldig skuffet er større her og derfor er det sjelden jeg bestiller en ren espresso. Når det er sagt så har jeg mine beste kaffeopplevelser her hjemme, men jeg er alltid redd for å få en riktig tilberedt, men altfor lyst brent, skarp og sur espresso. Eller nesten like ille, en slumset tilberedt espresso laget på mørke importbønner som har ligget altfor lenge på lager. Norske serveringssteder bruker ofte for mye vann i espressoen av frykt for at den skal se for liten ut. Vi har derfor etter min mening stadig et stykke vei å gå før det føles trygt å bestille en espresso på tilfeldig valgte serveringssteder i Norge.

En ubeskjeden, men viktig del av konklusjonen er at jeg synes espressokaffen vi lager på Den Gyldne Bønne er mange hakk bedre enn det som serveres på tilfeldig valgte steder både ute og hjemme.  

Prego, viva Italia!

TagliataTaurasi 2004De skjeve tårn i Bologna

For å endre tekststørrelsen, hold Ctrl-tasten nede (Cmd-tasten på Mac) og trykk på + for å forstørre eller - for å forminske.